Reisexpressen: Lake Titicaca del 1

Onsdag 23 august startet som de fleste dager på denne turen: grytidlig. Klokken 06:30 var vi på plass på bussterminalen i Arequipa. Deretter gikk turen i 5-6 timer til Puno. Denne byen ligger ved lake Titicaca. Dette er den største innsjøen i Sør-Amerika og også verdens høyeste ferskvannsinnsjø (3.800 moh.). På plass tok vi inn på det sentrale hotellet: Plaza Mayor. Vi tok en tur rundt i byen og spiste middag på en hyggelig restaurant. Kvelden brukte vi til å slappe av da de neste dagene ville bli innholdsrike.

Dagen etter (torsdag – 24 august) skulle vi bli hentet av guiden kl. 09:00. Reisefølget tenkte det var lurt å ta ut litt penger, da det er få minibanker på øyene i Titicaca-sjøen. André stakk kortet inn i en minibank som så lovende ut. Maskinen gikk så i svart og kortet lå inne i maskinen. Etter gjentatte forsøk på oppstart kom etter hvert minibanken til live igjen, men kortet forble inne i maskinen. Minibanken var tilknyttet banklokaler, men disse åpnet ikke før kl. 10:00 og det var nå fare for at vi ikke rakk båten som skulle ta oss ut på innsjøen. André fikk sperret kortet, men var nå mildt sagt forbannet. Vi kom oss ned til kaianlegget og på båten i grevens tid. Men morgen-idyllen var blåst som dugg for solen. Heldigvis hjalp de flotte omgivelsene på innsjøen på humøret.

En nydelig dag på sjøen

En fantastisk utsikt

Første stopp en såkalt «floating island». Dette er øyer som er bygd opp av siv som er flettet sammen. Også husene er bygget av dette materialet. Øya vi besøkte het Isla Uros og hadde totalt 30 familier. Øyas høvding hadde en kort presentasjon av hvordan de har bygget øyene, samt hvordan de fester de til havbunnen. Deretter tok vi en tur med høvdingens båt, der de lokale viste oss hvordan sivet blir høstet. Tilbake på øya ble den en rask rundtur og litt kjøp av suvenirer (mest for å støtte befolkningen). Guiden kunne fortelle at antall øyer er raskt synkende, da unge personer ikke lenger ønsker å bo på denne måten. Han mente derfor at denne livstilen ville være borte innen 20 år. I dag er det rundt 80 øyer som er befolket på Titicaca –sjøen.

Høvdingen på øyen demonstrerer hvordan øyen er bygd opp

Damene tar farvel med oss når vi skal ut på battur

På båttur med øyens egen "Marcedes Benz"

En søt innbygger

De solgte håndlagte ting

Verdens søteste baby

Marked

Enda et bilde av den søteste jenta!

Videre gikk turen til Isla Amantani der vi skulle tilbringe resten av dagen og natten. Vi ble inndelt i grupper på 2-5 personer, alt ettersom hvor mange sengeplasser hver enkel vertsfamilie hadde. Vi kom på gruppe med en tysk psykologistudent med navn Anna og vi ble plassert hos et eldre ektepar. Ingen av oss kunne spansk så det ble et døgn med spansk/engelsk og tegnspråk. Hjemme hos vertsfamilien var det først lunsj før vi møtte resten av gruppen i 16-tiden. Det var da tid for 2-3 timers sightseeing rundt på øya og vi fikk med oss solnedgangen før vi gikk tilbake til vertsfamilien.

Til te fikk vi bare en gren vi la oppi, faktisk veldig god!

Rommet vårt

Oss sammen med bestemor

Damer i tradisjonstøy som strikker på de tynneste pinner

Øya i bakgrunnen skal vi til dagen etter

Fantastisk solnedgang

Vel tilbake hos vertsfamilien var det tid for middag og nå dukket både barn og barnebarn opp også. Når det kom til matservering var det bare å spise det en ble servert, og spesielt til lunsj var det mer enn en av oss som sleit! Middag var heldigvis noe bedre. Etter en middagslur ble vi alle tre kledd opp i lokale drakter og kursen ble satt mot bygdas danselokale. Gamlemor på 73 ble med oss og kvelden ble så brukt til dans og inntak av øl og brus. Det var selvfølgelig «live» - musikk med panfløyter, gitarer og trommer. Slitene var vi tilbake på rommet i 22.30 tiden.