onsdag 26. august 2015

Panama del 2

Klokken 10:00 dagen etter satt vi oss på bussen til Panama City. Marie hadde etter store anstrengelser (tegnspråk og hjelp fra andre i køen) klart å skaffe oss billetter. Ulempen var at prisen var dobbel, da Marie ikke kunne tallet damen sa, og bare ga noe penger. Damen gav selvfølgelig ikke tilbake det som ble gitt for mye. Godt da at prisen ikke var så høy i utgangspunktet. Deretter bar det sørøstover i 8-9 timer. André prøvde å spandere cashew-nøtter på sin sidemann. Det resultere i at vedkommende tok hele posen og stappet den i sekken, hyggelige folk…. 

Støle og trøtte komme vi fram til Panama City i 18-19 tiden. Vi skaffet oss Taxi og kom etter litt sightseeing fram til Panama Central - Premium Hostel (Like ved Nico’s Cafe i bydelen Eldorado). Dette var tydeligvis et nytt Hostel og få taxi-sjåfører kjente til lokasjonen. På plass ble vi tildelt et stort rom der vi i kjent stilt veltet ut rotet vårt. Behovet for mat var nå kommet på et kritisk nivå og vi gikk ut for å utforske nabolaget. Et fall ned fra fortauet resultere i en skadet stortå og et enda dårligere humør, så nå var gode råd dyre. KFC ble redningen og harmonien kunne igjen senke seg over reisefølget. Da André også oppdaget weiβbier på den lokale matbutikken var alt glemt og reisefølget kunne gå lykkelig til sengs.

Fra busstasjonen så vi et glimt av skylinen, første storby på 1 mnd!

Bassenget på fellesområdet, koselig men ikke veldig innbydende vann!
 Dag 2 i Panama startet med en lang frokost tilrettelagt av Michael på 42 fra Georgia. Han introduserte seg som en gjest på hostelet, men at han den siste tiden hadde blitt involvert i driften. Han fortalte at han hadde eid div. utesteder, drevet rekrutteringsbyrå, hadde Phd i Business behaviour og hadde vært grunder av en rekke andre virksomheter osv. Historien hørte med en gang for god ut til å være sann, men da vi gikk i dybden ble historien mer og mer troverdig. Dette var virkelig en mann som kunne sakene sine. Michael gav oss en lynkurs i pruting på taxi i Panama City, før han gav oss tips om severdighetene i byen. Med leksjonen fulgte også praksis og før vi skjønte ordet av det hadde han skaffet oss en taxi til Panama-kanalen til latterlig lav pris. På plass ved Panama-kanalen viste det seg at det skulle bli lenge til neste båtpassering. Reisefølget benyttet tiden til å gå på museet til Panama-kanalen, samt nyte en iskrem og kaffe. Marie fikk også sjekket blodtrykket da en ung fransk jente hånlig avviste et vennlig spørsmål på engelsk. Vi måtte jo forstå at franskmenn ikke snakket engelsk – dumme oss. Etter et par timer gikk det et bulk-skip og en sightseeing –båt i gjennom slusene. Artig å få med seg. Det viste seg at Panama nå også bygger en ny kanal ved siden av den opprinnelige. Denne skal kunne ta større og lengre skip en dagens slusesystem. Panmax er i dag den største skipstypen som kan passere (akkurat som Suezmax er den største typen som kan passere i Suezkanalen i Egypt). Dette er nok et svar på Kineserens planer om en kanal i Nicaragua. Denne skal gå igjennom innsjøen der Ometepe ligger (se tidligere innlegg) og Kineserne skal visst få gratis passasje som betaling for arbeidet. På vei tilbake til Hostelet fikk André prøvd sine prute-egenskaper i praksis. Vi klarte ikke like god pris som Michael hadde oppnådd men nesten en halvering av første prisforslag sa vi oss fornøyd med. Kvelden ble tilbrakt på hostelet, der André fikk benyttet treningsstrikkene sine for første gang på turen.

Panama-kanalen - Miraflores
En båt på vei gjennom
Porten blir lukket opp
Og båten er gjennom! 
Dag 3 startet med at vi dro ned til gamlebyen i Panama City (Casco Viejo). Her slo varmen oss nesten i bakken da vi kom oss ut av taxien. Steingater og hus gjorde denne bydelen til en bakerovn. Vi skaffet oss et kart og gikk deretter systematisk til verks. Det var mange vakre bygninger og en flott utsikt over byens Skyline. 

Gamlebyen
Gatene var veldig koselige
Vi fant en fin kirke



Det var mange fine bygninger

Panama City Skyline

Andre slapper av!
Et flott hotel i bakgrunnen der
Mye sterke farger

Flott!
Etter en bedre frokost/lunsj hadde reisefølget bestemt seg for gå i parken; Cerro Ancón. På det nyanskaffede kartet var det kun noen få kvartal opp til kanten av parken og vi bestemte oss for å benytte apostlenes hester. Nabolaget ble dårligere fra kvartal til kvartal og etter hvert ble vi stoppet av to politimenn. Vi skjønte ikke hva de sa, men en ting var klart: her burde ikke vi være. Så med en politimann foran og en bak, ble vi geleidet inn i handlegaten Avenue Central. Her kunne turister trygt ferdes. I ettertid fikk vi høre at dette området var grenseland mellom to rivaliserende gjenger. Vi takket politimennene med vår begrensede spanske ordforråd og gikk Av. Central til endes. Etter mye fram og tilbake kom vi oss over en gangbro (over motorveien) og inn til Cerro Ancón, men da startet regnet. Etter 30 min avtok regnet, men nå var også lysten borte. Reisefølget hoppet i en taxi og tok turen til Albrook Mall. Dette viste seg å være et enormt kjøpesenteret der det var lett å gå seg bort. Manglende kart gjorde heller ikke saken lettere. Etter hvert kom vi over en kino (de fleste kjøpesenteret i Panama City hadde visst det). De fleste filmene var dublado (som viste seg å være dubbet). Men noen få viste seg å være substidiado (eller noe i den duren – dvs tekstet). André ønsket å se Mission Impossible 5, Marie ville se Pitch Perfect 2. André foreslo å slå kron om valget. Leserne kan jo gjette utfallet. Tiden fram til filmstart ble brukt til middag på kjøpesenteret sin foodcourt. Etter filmen var over var det blitt kveld og reisefølget tok turen hjem til «familien» på hostelet. 

Dag 4 i Panama City startet kl. 02:00 for André. I kjent stil hadde han vært for ivrig på styrketreningen og nå hadde begge armene stivnet mellom albuene og bicepsen. Armene kunne hverken bøyes eller brukes og derfor ble natten både lang og søvnløs. På morgenkvisten kom endelig roen og søvnen og derfor ble det en sen start på dagen. Vi fikk etterhvert i oss en bedre frokost på Nicos Cafe. Videre tok Taxi ned til sentrum (den nye delen med skyskrapere). Etter å ha tråkket rundt et par timer tok vi turen inn på Multicentro mall, der André fikk kjøpt seg bedøvende gel til sine overanstrengte muskler. Vi gikk og kikket en stund og plutselig falt himmelen ned igjen (som det har for vane å gjøre i regntiden). Det ble derfor raskt besluttet å se en ny film (som sagt har alle store kjøpesentre i Panama kino). Denne gangen falt valget på «Vacation». Da filmen var slutt var det igjen ettermiddag og reisefølget satt nesen hjemover til hostelet.  

Noen av bygningene i "den nye" delen av byen

Mange høye bygninger
Den ene bygningen i midten der ligner på den i Dubai
Siste hele dag i Panama ble hektisk, da dagen før hadde gått til pleie av André sin stølhet og sårede stolthet. Vi startet med å bestige Cerro Ancón, som vi måtte avbryte dag 3 pga. regnvær. Utsikten var flott og Marie igangsatte foto-session. 

Utsikt mot byen
Mer av skylinen

Utsikt mot gamlebyen
Flagget på toppen av Cerro Ancón 

Mer utsikt!
Da vi var kommet ned tok vi taxi over til området rundt Museo de La Biodiversidad. Tanken var å leie sykler der for deretter å syke ut til øyene som ligger utenfor byen (det går en smal vei ut). Det var ansatte på plass men det skulle vise seg å være vanskelig å få leid noen sykler. Etter det vi forstod måtte sjefen være til stede før de kunne leie ut til oss. Vi gav til slutt opp etter å ha ventet over 30 min. Det viste seg å være flaks for 5 min senere åpnet himmelen seg igjen. Vi tok en lunsj på Museo de La Biodiversidad, men selve museet virket litt kjedelig så vi droppet det. Solen tittet nå fram igjen og vi bestemte oss derfor for å gå ut til øyene. Distansen så ikke lang ut, men i stekende sol ble det langt nok. Øyene viste seg å være ganske kjedelige. Det var noen resorter og et dødt kjøpesenter. Vi tok oss en is og kastet oss inn i en taxi. ¨

Lunsj! 
Museet, nokså kul bygning!
Veien ut til "øyene"
Det var langt å gå!
Turen gikk til Panama Viejo Ruins på andre siden av byen. André begynte nå få skikkelig tak på pruting og prisen vi betalte denne gangen måtte imponerte t.o.m. hans læremester( Michael på hostelet). Panama Viejo Ruins er der byen lå opprinnelig før den ble plyndret og brent ned av Henry Morgan (Jepp – selveste Captain Morgan) i 1671. Pga. dårlig strategisk plassering ble byen to år senere flyttet (Ok – nok historie, resten får dere lese på Wikipedia). Det var mange flotte ruiner, men lite med informasjon og guider. En ekstrem tørste medførte at besøket ble relativt kort. Men artig å få med seg. Ny taxi og destinasjonen var nå Multiplaza mall (stort og eksklusivt kjøpesenter). Her passet absolutt ikke to skitne backpackere inn. Men når Mastercardet kom på bordet, ble det både nye joggesko til André og treningstights til Marie. Middag ble inntatt i foodcort’en før vi tok turen hjem til hostelet. Tilbake pakket vi baggene våre før vi drakk øl/drinker med de andre på hostelet.   

Litt av ruinene
Mer ruiner, med litt av den "nye" byen i bakgrunn
Ruiner og "den nye byen" i bakgrunn
Siste dag i Panama ble brukt til skriving på bloggen samt siste del av pakkingen. André fant nå ut at han hadde veldig lik musikksmak som en tysker som jobbet på hostelet (synd dette kom frem siste dagen – dog Marie var nok fornøyd med det). Det var derfor heftig lytting og diskusjon fram til vi skulle dra kl 14. VI beregnet veldig god tid, da det ble advart om trafikkork på ettermiddagen, noe vi selv hadde opplevd på dag 4 hjem fra Multicentro mall. Det viste seg å være lurt for det var tett trafikk. Ruten til flyplassen gikk på alle mulige sideveier, og vi følte oss godt kjent med byen da vi endelig trillet inn på flyplassen. Litt kvalme, men fornøyde.

Panama del 1

Morgenen 1. august var vi igjen klar for avreise. Vi tok buss ned til Quespos (rett utenfor Manuel Antonio) og satt oss til å vente på en buss som skulle ta oss til David i Panama. Etter en raskt dobbeltsjekk av billettene viste det seg plutselig at det hadde oppstått en misforståelse. Bussen gikk ikke fra byen, men ifra et stoppested langs InterAmericana (Hovedveien gjennom Mellom-Amerika). Vi hadde utgangspunktet hatt veldig god tid, men nå ble det plutselig veldig hektisk. Vi kastet på oss sekkene og slang oss i en taxi. 10 minutter senere var vi å plass på rett busstopp, kort tid før avreisetid på billetten. Men bussen var som vanlig forsinket, så vi hadde plutselig god tid igjen.

Andre er veldig fornøyd med at vi rakk bussen!

Etter flere timer på buss kom vi omsider fram til grensen og skulle nok en gang igjennom papirmøllen. Ingen informasjon eller skilter på hverken engelsk eller spansk og ingen pratet engelsk. På Costa Rica-siden ble vi bedt å om betale 10 USD til en dame som satt i en Van bak immigrasjon bygget. Hele opplegget virket meget merkelig og uproft. På andre siden var det ut av bussen, inn i køer, inn på et bakrom for sjekke kofferten etc. Fekting med armer og peking i alle himmelretninger. De ansatte brukte det velkjente trikset, der man bare gjentar seg gang på gang på gang (på spansk selvfølgelig) med stadig høyere stemmevolum til beskjeden er oppfattet. Men denne gangen var vi mentalt forberedt så frustrasjonsnivået kom aldri på et kritisk nivå. 

På andre siden av grensen kom vi raskt til byen David (Som for øvrig er Panamas nest største by). Etter en kort taxi-tur var vi på plass på Bamboo Hostel, der en avdanket amerikansk rockestjerne med navn Greg styrte skuta. Greg var hyggelig og hostelet var bra, med «Jungle house» og badebasseng. Etter opplevelsen på grensen trengte vi en pause fra mellom Amerika og tok derfor middagen på TGI-Fridays. Endelig kunne vi legge inn en bestilling på engelsk.

Det ble et lite kveldsbad første kvelden på hostellet
Tilbake på hostelet, ble det først diskutert om turen skulle gå videre til Bocas del Toro (Øyparadiset i Karibien). Da værmeldingen viste bare regn, dukket minene opp igjen ifra Coral View på Fiji i 2009, der vi satt i øs-pøs regnvær mens sola skinte og gradestokken viste 30+ i Norge. Vi bestemte oss derfor å ta en avslapningsdag i David før vi tok turen helt ned til Panama City. Strandlivet fikk vente litt. Denne kvelden fant Marie det for godt å nevne at Inka-Trail ikke er en «walk in the park» som André hadde trodd. Etter intensiv googling viste det seg at dette er en tur man ikke skal ta lett på. André angret nå på at han ikke hadde satt seg inn i planleggingen i forkant av turen, samt at trening ikke var iverksatt tidligere. Etter timevis i fosterstilling, stille meditasjon og gjentatte pusteøvelser konkluderte André med at det ennå ikke var for sent å komme i grei nok form. Turen hadde allerede bestått av lange gåturer og begge kunne kjenne at kondisen var bedre, samt at t-skjorten ikke var det pølseskinnet den var ved avreise fra Oslo. Men tiltak måtte likevel iverksettes.


Dagen etter startet med en times joggetur i nærområdet. Når solstikket nærmet seg og tørsten var utholdelig måtte vi kaste inn håndkleet. Tilbake på hostelet begynte vi å gjøre litt research på Panama City. Etter hvert tok vi turen ned til sentrum av David og til et kjøpesenter. Etter noen få innkjøp tok vi oss en runde rundt i byen. Det var rimelig tydelig av vi var blant (om ikke) de eneste turistene. 

Etter lunsj dro vi tilbake på hostelet. Etter litt avslapning gikk vi i gang med middagen på felles-kjøkkenet. VI hadde nok gjort litt lite reserach i forkant, for det viste seg å mangle stekeovn til vår ferdigpizza. Dette løste vi med å ta den i pannen. Da var det verre at hostelet hadde en slags vil vaskebjørn som «kjæledyr». Denne gikk på bordene og i skapene og Marie ga klart signal om at hun ikke var komfortabel med situasjonen. Men mat ble det, men vi har nok vært mettere. Kvelden brukte vi til å prate med et meget hyggelig sveitsisk par (Alexandro og Laura).   

Andre sjekker kjøkkenfasilitetene

Stekepanne måtte fungere som "stekeovn"

Kun Marie ville ha paprika!

Middag ble det til slutt

tirsdag 18. august 2015

Manuel Antonio

Mandag 27. Juli var vi klare til avreise kl. 08.00. Turen gikk så med minibuss ned til Manuel Antonio, som ligger på stillehavskysten ca midt i Costa Rica. Turen var dyr (dvs. 60 USD pr. pers) og det var til tider en ganske ubehagelig tur på svingete veier. Flere i bussen, inkludert oss, måtte ty til reisesyketabletter for å komme igjennom starten av turen. Når disse først var inntatt, sov vi gjennom resten av turen. Kl. 15:00 var vi fremme på hostel Vista Serena, som Lonely Planet hadde anbefalt. 

Nydelig utsikt fra hostellet
Og vakker solnedgang fra hostellet
Hostellet hadde en fin beliggenhet midt mellom Quepos (sjarmerende småby) og nasjonalparken Manuel Antonio. Det var flott utsikt over en gård som lå på nedsiden, samt 130 graders sjøutsikt. Vi hadde fått Hostelet i La Fortuna til å bestille for oss og hadde fått beskjed om at vi skulle på 6-mann dorm. Overraskelsen var derfor stor når det viste seg å være 18-manns dorm isteden. Vi har dog erfaring med 100+ dorm fra Fiji, så dette gikk greit. 

LITT av dormen...
Vi var heldige nok til å få dobbelsengen...
Vi møtte straks på et par hyggelige jenter fra hhv. Tyskland og England. Sammen med de tok vi en tur til den flotte stranden i Manuel Antonio. Etter mange omveier kom vi omsider fram, men været hadde da blitt dårlig så det ble dessverre ingen bading denne dagen. Med størst sympati hadde vi med det stakkars brudepar som var maks uheldig med dagen, på den ellers så idylliske stranda. «For håpe vi ikke er like uheldig neste vår» sa Marie. «Det er Karmøy -det er større sjanse for å vinne i Lotto enn å få sol på bryllupsdagen» svarte André. Tilbake på hostelet drakk vi øl og så hele himmelen opplyst i lyn og uvær. Et fantastisk synJ. Vi kjøpte oss hver vår taco-tallerken, som viste seg å være stor at den mettet 4 andre personer i tillegg til oss (Backpackere spiser alt de får i hendene).

Utsikt på vei ned til stranden
Vi kom endelig frem til stranden!
Stranden var flott til tross for mindre fint vær
Costa Rica 2015
Dagen etter tok vi først turen til Quepos for å kjøpe bussbilletter til David, Panama (dette måtte gjøres dagen før). Etter mye fekting og håndbevegelser var billetten i boks og turen gikk så videre til nasjonalparken. Det fungerte her veldig bra å bruke buss, da endestoppene var Quespos i ene enden og nasjonalparken i andre ende, bussen gikk med jevne mellomrom, samt at billetten var under 1 USD. Framme i nasjonalparken gikk Iversen og Opsahl på, i kjent stil. Det var ikke en sti som ikke ble tråkket og parken ble derfor systematisk gjennomgått. Vi så mange spennende dyr på veldig nært hold, f.eks en hjort, dovendyr, white face-monkey, howler-monkey en slags racon-type, iguaner etc.

Parque Nacional Manuel Antonio
Vi er klare for litt gåtur i regnskog!
Dovendyr, dette gikk treeeeigt!
En eller annen Iguana
White face monkeys
 Her var det ikke behov for guide, da enkelte dyr omtrent hoppet opp i fanget ditt. Etter mye gåing møtte vi på jentene fra Hostelet. Sammen fikk vi avkjølt oss litt i stillethavet, men vannet holdt omtrent samme temperatur som luften – dvs. 30+. 

Strendene inne i parken var helt nydelige! 
Andre ville stå på hendene på stubben, men da sa Marie nei!
Så det ble med et hopp!
Vannet var utrolig varmt, og hadde null nedkjøringseffekt...

På vei ut av parken hadde både blodsukker og vannivået begynt nå å komme ned på et kritisk nivå og Marie gikk i beslutningsvegrings-modus. André tok en sjefsavgjørelse og dro de inn på et spisested langs veien. Maten var dårlig og servicen enda dårligere, men vi var ikke lengre på et kritisk nivå og dagen kunne fortsette. Da vi ventet på bussen var vi innom en kiosk og kjøpte forsyninger (dvs. brus til Marie og øl til André). Der inne ble André raskt oppdaget av en dame utsendt fra bryggeriet Imperial. Det ble tatt bilder med stor mengder øl og han kunne konstatere at det første modell-oppdraget var gjennomført. Til Maries store glede viste det seg at en ny caps var belønningen for å selge sjela og utseendet til bryggeribransjen. Kawai-capsen fra Hawaii turen i 2013 kunne derfor endelig pensjoneres (med kaffeflekker på selvfølgelig!). Bussen kom og resten av dagen ble brukt til lesing og prat på hostelet. Vi kom også i prat med en hyggelig (noe eldre) dame fra Norge. Dette var andre nordmannen vi har møtt på 5 uker.

Endelig ble den stygge og slitte capsen byttet ut!