mandag 21. september 2015

Galapagos - dag 5; North Seymore Island

Den siste dagen på båten måtte vi tidlig opp for å rekke å gjøre noe før vi (unntatt 3 stk som skulle være noen dager til), derfor var det gåtur før frokost. Kl 06.00 ringte det i bjellen, og vi måtte ut i dinghy’ene igjen for å komme oss på land. På øyen vi besøkte denne gang var det et voldsomt fugleliv (og sjøløver da selvsagt). Vi fikk sett både Magnificent fridgatebird, great fridgatebirds, swallow tailed gulls, bluefooted boobies (selvsagt) og mange flere (ikke like enkelt å huske navnet på alle). Vi gikk rundt alle sammen litt i halvsvime, men fikk knipset litt bilder her og der. Det var mange fugleunger på denne øyen, og de var veldig søte. Guiden syns vi gikk for fort, men det kan tenkes de fleste prøvde å komme seg tilbake til båten til frokost. Vi fikk i alle fall gått rundt en times tid på øyen før vi var tilbake i båten og klare for frokost.

En liten søt baby

Bluefooted boobie
Those feet!
Rede av bæsj
Slapper av!
Kommer inn for landing
Magnificent fridgatebird
Magnificent fridgatebird
Mor og barn
Dancing boobie!
Tid for mat



Gruppebilde!
Mens vi spiste frokost kjørte vi til Baltra, som var byen vi skulle fly fra. I det vi kom på flyplassen og skulle sjekke inn fikk vi vite at flyet vårt var 2 timer forsinket. Vi fikk ikke så veldig forklaring på hvorfor, men ble tildelt et glass brus og en liten pakke kjeks som plaster på såret. Noen av de på gruppen som kunne spansk gikk for å prøve å få mer info. Det viste seg at det hadde vært utbrudd i en av vulkanene nær Quito, og det var fremdeles uklart om luftrommet kom til å bli stengt eller om det ville være mulig å fly. Så vi satte oss og ventet. Andre fikk en øl og vi fikk satt oss ute for å vente. Det begynte å nærme seg ny avgangstid, 2 timer senere, og vi fikk tatt en rask matbit før vi gikk bort til security. Men der slapp vi ikke inn. Vi begynte å lukte lunta, her var det nok flere forsinkelser, men ingen visste noe selvsagt. De spansktalende på gruppen gikk igjen for å prøve å få mer info. Da fikk vi vite at flyet var enda 2 timer forsinket, men det virket som at vi i det minste fikk fly til første mellomlanding, Guayaquil, men det var fremdeles usikker om vi fikk fly videre til Quito.

Så det var bare å smøre seg med mer tålmodighet. Heldigvis satt vi med mange hyggelige folk fra gruppen, så tiden gikk. Marie fikk til og med fullført sparkebuksen som hun strikket på. Midt oppi det hele fant Andre og to tyske jenter ut at de likeså godt skulle ta seg en yoga økt, rett der vi satt! De fleste fikk seg en god latter, mens Marie ble litt flau, men det gikk over det også. Hun begynner jo å bli vant med Andre sine sprell etter hvert!

Ferdig sparkebukse
Yoga...
Til slutt fikk vi kommet om bord i flyet, og vi tok av til Guayaquil. Vel fremme der var vi spente på om vi fikk fly videre. Vi hadde begge sett VELDIG frem til sengene på Hilton, og håpte derfor at vi skulle få komme dit i dag. Som vanlig var det lite beskjeder, men ting så ut til å gå som normalt, og vi antok at vi fikk fly til Quito. Etter at noen passasjerer var gått av og nye var kommet på, samt full tank, satt vi av gårde på siste etappe. Denne turen skulle normalt ta ca 45 min, men i dag var tiden satt til 1,5 t ettersom vi måtte fly rundt vulkanen.

På flyturen satt vi sammen med Joel fra Liverpool. Han var ikke særlig begeistret for å fly, og vi gjorde vårt for å distrahere han under flyturen (i hovedsak Andre, for på denne turen var ikke Marie heller særlig begeistret). Når vi nærmet oss Quito ble det litt tøffere flyforhold, og det ble en del turbulens mens vi begynte nedstigningen (og veldig mye svinging) og noen av oss (i hovedsak Marie og Joel) ble litt nervøse. Plutselig ser Marie ut vinduet og der borte ser vi jammen meg vulkanen, og det med flammer eller glør. En nokså absurd syn, og samtidig litt skummelt da flyturen var så humpete som den var. Til og med Andre ble litt nervøs på et tidspunkt. Vi ser etter hvert at vi flyr parallelt med flyplassen og kapteinen annonserer at pga. litt tøffe værforhold måtte han ta en runde rundt flyplassen. Etter hvert klarer kapteinen å lande flyet, og Joel bryter ut i applaus (dette er ikke uvanlig i mellom/sør- Amerika) når vi lander. Både han, og vi andre var sjeleglad vi var på bakken, og det var flere som stemte i.

Vulkanutbrudd...
 Det var VELDIG godt å legge seg i sengen på Hilton for å si det slik, selv om også denne sengen gynget som bare det! 

Galapagos - dag 4; Floreana Island

Som alltid var det frokost kl 07.00, før vi kjørt i land kl 08.00 på Floreana Island. Vi hadde fått beskjed på forhånd at vi skulle innom et postkontor, så vi måtte ta med oss postkort. Når vi ankom øyen tenkte Marie sitt, for her så det nokså dødt ut. Guiden, Alberto, vår tok oss med et lite stykket oppover stien, og plutselig stoppen han og sa «This is the postoffice». Det var ikke helt som vi hadde sett for oss kan vi vel si! Det var en boks på en pinne, og egentlig ikke så mye mer. Alberto forklarte oss at posten fungerte slik at du kom hit med postkortet ditt og la det inni boksen. I gjengjeld måtte du gå gjennom kortene som lå fra før i boksen og finne et som skulle til landet du kom fra. Dette skulle du så ta med deg og sørge for at ble levert til den rettmessige eier, enten personlig eller via posten. Vi klarte utrolig nok å finne to postkort til Norge, og la ifra oss et kort hver til foreldrene våre, og et til oss selv. Så nå blir det spennende å se om de kommer frem, og hvor lang tid det eventuelt tar.
The Post Office Bay
Her blir postkortet til mamma og pappa sendt
Her blir postkort til Mutter og Fatter sendt 
Etter turen på postkontoret skulle vi gå ned i lava-caves. Dette er grotter/tuneller hvor lava tidligere har runnet gjennom. Det var utrolig mørk der nede så vi måtte ha med oss lykter. Det var litt smalt og trangt i starten, men så kom vi ut til et veldig stort rom. Videre fikk vi valget om vi ville bli med lengre inn i grotten hvor det skulle være en lagune. Vi hadde ikke helt hørt etter under briefingen og hadde ikke fått med oss dette, og hadde derfor kun joggesko med, og ikke flip-flops. Og det skulle visstnok være veldig vondt å gå uten sko. I tillegg hadde selvsagt ikke Andre badebuksen på (du måtte vasse opp til livet). Så vi endte med å bare sitte igjen å vente på de andre. Det var litt ekkelt å sitte der, for det er bekmørk rundt deg, og det lever antageligvis en del kryp i slike grotter…

Inngangen til grotten
På vei ned!
Inni grotten
Utrolig mørkt inni grotten
Langt, langt der inne er de andre
Tilbake på stranden var det tid for bading og snorkling. Vi fikk vite at her var det muligheter for å treffe på havskilpadder, dette gledet Marie seg veldig til! Og vi ble ikke skuffet! Bare etter noen få minutter i vannet dukket den første havskilpadden opp. Det er så utrolig vakre der de svømmer rundt. I tillegg var vi på nokså grunt vann (kun noen få meter dypt, og vi kunne stå flere plasser) så vi fikk virkelig sett skilpaddene på nært hold. De er så fine og majestetiske der de svømmer. På et tidspunkt hadde vi tre skilpadder som svømte med oss. Eller svømte og svømte, for det meste av tiden lå de å fløyt med bølgene, eller så spiste de av sjøgresset som vokste på steinene. Vi prøvde iherdig å ta noen fine bilder, helst med oss selv på dem, med litt varierende hell, før det var tilbake på stranden for litt avslapning. Marie hadde selvsagt bare smørt seg mens hun hadde på seg shorts denne dagen, noe som tilsa at hun ble litt brent når hun gikk i bikini. Det var heldigvis ikke så ille, men så nær ekvator er solen nokså sterk!

Andre prøver å pose

Flotte skapninger!

Shelfie!
Lunsj; sjøgress
Fantastiske dyr!


Under lunsj kjørte vi til Punta Cormorant hvor vi skulle snorkle ute ved Devils Crown. Devils Crown lå midt ute i sjøen, og ja, så litt ut som en krone fra lang avstand. Her var det en del strømmer, så vi skulle snorkle med strømmen. Det var ikke like dypt her som sist gang vi snorklet så lang uti vannet, her kunne du se bunnen, men det var nok likevel rundt 20 m ned på det dypeste. Vi startet med å snorkle rundt på yttersiden, for så å komme inni «Kronen». Inni kronen var det mye grunnere, kun noen få meter dypt, og her var det mye fisk! Dinghy’ene kom etter oss, og vi trodde i grunn vi var ferdig, men det viste seg at vi bare skulle bli kjørt lengre ut og sluppet uti igjen. Da begynte vi å bli litt trøtte og lei snorkling, så vi ble bare igjen på båten. Det var jo da veldig typisk at de på denne siste turen fikk se 12 sting rays som lå i formasjon på bunnen under dem, men pytt pytt!

Rundt og inni her skulle vi snorkle


Marie & Andre, og Carlos da!

Parrotfish
Sjøstjerne
Sting Rays!
Tilbake på båten var det bare å få skiftet klær, for dagen var enda ikke over! Siste stopp var Punta Cormotant, hvor det var gåtur. Dette var den såkalte «Flamingo-lagoon», så her skulle vi få se ville flamingoer (vi så selvsagt også blue footed boobies og sjøløver, de er jo overalt på Galapagos). Vi gikk innover øyen og kom til området flamingoene oppholdt seg. Det var ikke så mange av dem, men vi fikk sett noen. Øyen kunne kun takle 600 stk på en gang, så populasjonen pleide å variere rundt dette antallet. Sammenlignet med Afrika kan det være flere hundretusen flamingoer på et sted. Siste stopp på gåturen var en strand som det skulle gå an å se sting rays inne ved sjøkanten, vi ettersom vi møtte på en gruppe eldre amerikanere konkluderte vi med at de hadde skremt bort alle sammen. Men vi fikk i det minste tatt et hyggelig gruppebilde av hele gruppen, og Andre skrev sin kjærlighetserklæring til Marie i sanden.


To flamingo
Flere flamingo



Andre prøvere å score poeng!


Gruppebilde! Galapagos 2015!

Solnedgang

Vel tilbake på båten var det tid for siste briefing og middag om bord. Etter briefingen viste Alberto oss en video han hadde satt sammen av bilder han hadde tatt de dagene vi hadde vært på Galapagos. Gudene vet hvordan han hadde fått tid til det med så fullstappet program. I tillegg venter vi i spenning på videoen som Joel (fra Liverpool) skal lage fra oppholdet!