Galapagos - dag 5; North Seymore Island

Den siste dagen på båten måtte vi tidlig opp for å rekke å gjøre noe før vi (unntatt 3 stk som skulle være noen dager til), derfor var det gåtur før frokost. Kl 06.00 ringte det i bjellen, og vi måtte ut i dinghy’ene igjen for å komme oss på land. På øyen vi besøkte denne gang var det et voldsomt fugleliv (og sjøløver da selvsagt). Vi fikk sett både Magnificent fridgatebird, great fridgatebirds, swallow tailed gulls, bluefooted boobies (selvsagt) og mange flere (ikke like enkelt å huske navnet på alle). Vi gikk rundt alle sammen litt i halvsvime, men fikk knipset litt bilder her og der. Det var mange fugleunger på denne øyen, og de var veldig søte. Guiden syns vi gikk for fort, men det kan tenkes de fleste prøvde å komme seg tilbake til båten til frokost. Vi fikk i alle fall gått rundt en times tid på øyen før vi var tilbake i båten og klare for frokost.

En liten søt baby

Bluefooted boobie

Those feet!

Rede av bæsj

Slapper av!

Kommer inn for landing

Magnificent fridgatebird

Magnificent fridgatebird

Mor og barn

Dancing boobie!

Tid for mat

Gruppebilde!

Mens vi spiste frokost kjørte vi til Baltra, som var byen vi skulle fly fra. I det vi kom på flyplassen og skulle sjekke inn fikk vi vite at flyet vårt var 2 timer forsinket. Vi fikk ikke så veldig forklaring på hvorfor, men ble tildelt et glass brus og en liten pakke kjeks som plaster på såret. Noen av de på gruppen som kunne spansk gikk for å prøve å få mer info. Det viste seg at det hadde vært utbrudd i en av vulkanene nær Quito, og det var fremdeles uklart om luftrommet kom til å bli stengt eller om det ville være mulig å fly. Så vi satte oss og ventet. Andre fikk en øl og vi fikk satt oss ute for å vente. Det begynte å nærme seg ny avgangstid, 2 timer senere, og vi fikk tatt en rask matbit før vi gikk bort til security. Men der slapp vi ikke inn. Vi begynte å lukte lunta, her var det nok flere forsinkelser, men ingen visste noe selvsagt. De spansktalende på gruppen gikk igjen for å prøve å få mer info. Da fikk vi vite at flyet var enda 2 timer forsinket, men det virket som at vi i det minste fikk fly til første mellomlanding, Guayaquil, men det var fremdeles usikker om vi fikk fly videre til Quito.

Så det var bare å smøre seg med mer tålmodighet. Heldigvis satt vi med mange hyggelige folk fra gruppen, så tiden gikk. Marie fikk til og med fullført sparkebuksen som hun strikket på. Midt oppi det hele fant Andre og to tyske jenter ut at de likeså godt skulle ta seg en yoga økt, rett der vi satt! De fleste fikk seg en god latter, mens Marie ble litt flau, men det gikk over det også. Hun begynner jo å bli vant med Andre sine sprell etter hvert!

Ferdig sparkebukse

Yoga...

Til slutt fikk vi kommet om bord i flyet, og vi tok av til Guayaquil. Vel fremme der var vi spente på om vi fikk fly videre. Vi hadde begge sett VELDIG frem til sengene på Hilton, og håpte derfor at vi skulle få komme dit i dag. Som vanlig var det lite beskjeder, men ting så ut til å gå som normalt, og vi antok at vi fikk fly til Quito. Etter at noen passasjerer var gått av og nye var kommet på, samt full tank, satt vi av gårde på siste etappe. Denne turen skulle normalt ta ca 45 min, men i dag var tiden satt til 1,5 t ettersom vi måtte fly rundt vulkanen.

På flyturen satt vi sammen med Joel fra Liverpool. Han var ikke særlig begeistret for å fly, og vi gjorde vårt for å distrahere han under flyturen (i hovedsak Andre, for på denne turen var ikke Marie heller særlig begeistret). Når vi nærmet oss Quito ble det litt tøffere flyforhold, og det ble en del turbulens mens vi begynte nedstigningen (og veldig mye svinging) og noen av oss (i hovedsak Marie og Joel) ble litt nervøse. Plutselig ser Marie ut vinduet og der borte ser vi jammen meg vulkanen, og det med flammer eller glør. En nokså absurd syn, og samtidig litt skummelt da flyturen var så humpete som den var. Til og med Andre ble litt nervøs på et tidspunkt. Vi ser etter hvert at vi flyr parallelt med flyplassen og kapteinen annonserer at pga. litt tøffe værforhold måtte han ta en runde rundt flyplassen. Etter hvert klarer kapteinen å lande flyet, og Joel bryter ut i applaus (dette er ikke uvanlig i mellom/sør- Amerika) når vi lander. Både han, og vi andre var sjeleglad vi var på bakken, og det var flere som stemte i.

Vulkanutbrudd...

 Det var VELDIG godt å legge seg i sengen på Hilton for å si det slik, selv om også denne sengen gynget som bare det!