Et av høydepunktene ved å se
Angkor Wat er å se det i soloppgang. Vi hadde derfor avtalt med tuk-tuk’en vår
å bli hentet kl 05.00 dagen etter (12.des) for å rekke denne. Så tidlig på
morgenen var det faktisk kjølig i luften, og vi hadde et lite håp om at det
kanskje ikke skulle bli like varmt i dag (det skjedde ikke!). Utrolig nok var
det flere folk nå på Angkor Wat enn hva det var dagen før rundt kl 08.00. Mulig
vi merket det enda mere nå ettersom alle stod på samme plassen. Soloppgangen
kom og gikk, og det var en nydelig opplevelse å få med seg! Etter vi var lei av
å ta bilder satt vi oss ned og tok en kopp te (eller sukker med vann som Andre
liker, har klarte selvsagt å miste en halv kg sukker i teen sin).
 |
| Angkor Wat bader i iPhones... |
I dag var det tid for «the big loop». Med Preah Khan som første stopp etter Angkor Wat. Det har ikke blitt gjort noe særlig restaurering på dette tempelet, og det er derfor også her en del trær som vokser på tempelet. Det er også et nokså stort kompleks. Heldigvis hentet sjåføren vår oss på andre siden, så vi slapp å gå hele veien tilbake. På veien ut gikk vi forbi noen kinesere som hadde fått det for seg å ta seg en røyk her inne (til tross for skilting om at en skulle respektere templene og ikke røyke i anlegget). Da kokte det over for Andre som ga klar beskjed om at her var det ikke lov å røyke. Dessverre virket det som det gikk til tomme ører (eller mangel på engelskkunnskap!). Kinesere altså, de gjør som de vil, til vår store irritasjon!
Neste stopp på programmet var Prasat Neak Pean. Her måtte vi gå ut en lang tynn «vei» (eller bro om du vil) for å komme til tempelet. Her var det ikke så veldig mye å se på, så det ble et kort opphold. I Ta Som derimot var det en del mer å se på! I likhet med Preah Khan var det heller ikke gjort noe restaureringsarbeid her utenom det helt mest nødvendige. Prasat Ta Som kom etterpå, og den husker vi kanskje best pgs. av at den hadde en elefant statue i hver hjørnet. Disse syns Andre var veldig fine!
I dag var det mange templer, men de var ikke så store, så det gikk veldig unna! Vi var også på East Mebon og Pre Rup, begge veldig flotte, før vi var ferdig for dagen. Selv om vi hadde holdt på i 5 timer var klokken bare blitt 10.00 da sjåføren vår sa at vi var ferdige for dagen. Han la til at hvis det var noe mer vi ville se så var det bare å si fra! Vi tenkte at siden det var så tidlig på dagen fortsatt, så kunne vi likesågodt ta turen ut til «Floating Village» som han hadde nevnt dagen før. Dette skulle vise seg at vi ville angre veldig på i ettertid!
Det var litt langt å kjøre til "the floating village", så han fikk noe ekstra for turen. Vi brukte vel rundt 1 time ut dit, for vi befant oss på motsatt side av byen når vi var ferdige med templene (i tillegg til at det ikke går veldig fort med tuk-tuk). Men det gjorde ikke oss noe, for vi trivdes veldig godt med å kjøre tuk-tuk, du får se en del mer og i tillegg er det en deilig bris hele veien. Områdene vi kjørte gjennom på veien bort viste mye fattigdom. Vel fremme ble vi loset inn i en bygning ved kaien. Vi visste ikke helt hva vi gikk til, ettersom vi kun gikk dit pga. han hadde foreslått det. (igjen, ofte kan det lønne seg å gjøre litt research!) Vi gikk for å kjøpe billetter og fikk vite at disse kostet 30 dollar per pers, utrolig dyrt syntes vi, Kambodsja er tross alt et veldig fattig land! Men ettersom vi allerede var det ute kjøpte vi billettene likevel. Når disse var kjøpt ble vi losset ned i en båt, kun vi to, sammen med en kaptein og en «guide». Vi hadde allerede begynt å lukte lunten litt. Vi fikk litt info om byen på veien ut dit, men pga veldig mye støy fra motoren hørte vi ikke så veldig mye. Han spurte også om vi ville ta en mindre båt ut til landsbyen og for å se «jungelen» men dette takket vi pent nei til (heldigvis, dette var bare et triks for å få mer penger ut av deg) Når vi var komt helt ut stoppet de motoren slik at det skulle gå an å snakke litt, slik at vi kunne få litt mer info om «byen». Han begynte da å snakke om skolene som var der ute og hvor fattige de var der. Det var mange foreldreløse som gikk på skolene og de hadde ikke mye å klare seg på. Vi fikk så beskjed om at vi skulle på et «marked» hvor de oppfordret oss til å kjøpe ris som vi kunne ta med til skolen og donere. En fin tanke, tenkte vi først. Så kom vi frem til «markedet». Det viste seg å bare være et flytende hus som KUN solgte ris. Og det KUN i store 50 kg sekker. Prisen de skulle ha var 1 dollar pr kg (som om det faktisk var markedspris i et så fattig land!) og de skulle da ha 50 dollar for en sekk. Og for all del, det var jo TO skoler, så vi måtte kjøpe TO sekker. Dette gikk vi ikke med på, ikke hadde vi så mye penger med oss heller. Og vi følte veldig stort kjøpepress. «All you give comes from your heart». Nei, når du blir tvunget til å kjøpe kommer det ikke fra hjertet! Vi sa at vi ikke hadde så mye penger med oss, og til tross for at han sa det kun var de store sekkene, dukket det plutselig opp mindre sekker, som kostet 30 dollar. Likevel dyrt, spesielt med tanke på de dyre billettene (hva med å donere bort noe av den summen kanskje?) Vi endte opp å motvillig kjøpe sekken til 30 dollar, rett og slett fordi det ble så ubehagelig. Vi så misnøyen hos både kapteinen og selgeren ved at vi «kun» kjøpte EN liten sekk. Vi kjørte så til skolen for å «donere» denne. På veien diskturete vi oss imellom hvor utrolig teit dette opplegget var og hvilket kjøpepress det var, de behandlet oss som rene pengemaskiner! Guiden oppfattet at vi ikke var veldig fornøyde og spurte hva vi snakket om. Andre sa pent av vi bare snakket litt. Vi gikk om bord på skolen, og de ville så ha oss til å ta bilder med barna. Dette nektet Marie å gjøre, stakkars barn! I tillegg var hele settingen blitt både klein og ubehagelig på dette tidspunktet. Vi ville bare tilbake til land! På skolen gikk guiden vår å forsynte seg av ferdig korkt ris. Til barna du liksom! Vi måtte også innom en «restaurant» som hadde «fiskefarm» og «korkodillefarm», ikke akkurat store greiene å skryte av. Stakkars dyr! Nå ville vi bare hjem. Hjemturen foregikk i stillhet. Vi var begge nokså irritert, Marie var vel kanskje heller rasende, og det skulle ikke mye til for å se det! (Kanskje noe av grunnen til at guiden ikke sa så mye mer, men han visste vel også godt hva han drev med, og vi var garantert ikke de eneste som hadde blitt sure på opplegget). Når vi var tilbake på kaien var guiden frekk nok til å spør om tips til han og kapteinen (som om de ikke hadde lurt nok penger ut av oss). Andre kikket på Marie, og Marie sa plent NEI! Her skal det ikke legges igjen en eneste krone til! Vi sa vi hadde brukt opp alle pengene på risen (som de mer eller mindre tvingte oss å kjøpe) og stormet så av båten. Det første vi gjorde når vi var tilbake på hotellet var å google om andre hadde hatt samme opplevelse. Hele greiene stinket og det er første gang på 6 mnd at vi har følt oss så utnyttet! Turen var jo en vits! Og joda, det var ikke mangel på reviewer fra personer som hadde opplevd akkurat det samme! Billettprisen var 3 ganger så høy som den skulle være, alt snakket for å gi oss dårlig samvittighet for de stakkars barna, slik at vi skulle kjøpe ris (som mest sannsynligvis ikke kom til å gå til barna, men bli retunert til «Markedet» for neste salg!). I tillegg leste vi at selskapet som drev med disse «turene» tok seg grovt betalt, men ga ikke noe tilbake til flytebyen, men bare utnyttet dem og forurenset vannet deres (båtene var omgjorte bilmotorer). Denne bomturen kostet oss totalt 100 dollar, og vi kjente vi begge var fly forbannet! (i tillegg var vi veldig sultne, så det hjalp ikke akkurat på saken). Vi måtte en tur på Burger King for nå hadde vi fått nok av alt som hadde med dette landet å gjøre inkludert maten! Heldigvis var humøret noe bedre etter litt mat og en dukket i bassenget!
